Havkraft – Det hvite gullet

Kapittel 2 – Fra vann til bølger

Etter årene i Brasil fortsatte Bjørn å lete etter løsninger. Erfaringene fra vannkrisen i Cotia hadde vist ham hvor mye kraft som lå i vannet. Nå var det havet som fanget oppmerksomheten hans.

For Bjørn handlet det ikke om å tvinge naturen inn i en bestemt konstruksjon. Han ville lage en løsning som var tilpasset naturens egne bevegelser. Han ville spille på lag med bølgene.

Det var her tanken om et bølgekraftsystem som kunne utnytte bølgenes energi i en kanal, begynte å ta form. Bjørn sa: «Mine tanker er fri.»

Fra idé til teknologi skulle det bli en lang vei å gå – men slik er livet, og Bjørn gikk veien og ga aldri opp til han kom i mål.

Bjørn sa at det som er det vanskelige er å skape en ny idé – å bygge noe kan alle gjøre.

Kapittel 3 – Fra idé til HSPS-Bølgekraft

Bjørn, Mary og vi tre barna flyttet til Norge tidlig på 1970-tallet. Etter mange fine år i Brasil ønsket de seg hjem igjen. Brasil var et land med voksende kriminalitet, og etter et brutalt ransforsøk i hjemmet bestemte de seg for at nå var det nok.

Bjørn arbeidet videre med bølgekraft over mange år etter at vi kom til Norge. Bjørn fikk Luminox Lighting Co. – lysarmaturer for offshoreindustrien og levering til skip og tunneler – og senere begynte han å bygge prototype til HSPS-bølgekraftteknologien.

HSPS fikk navnet Hafstad Sea Power System. Teknologien bygget på OWC-prinsippet, Oscillating Water Column. Bølgene skulle bevege seg inn i en kanal og skape lufttrykk. Luften kunne deretter drive en turbin på land, som igjen kunne drive en generator – og ut kom strøm.

Bjørn klarte å skape et trykk i kanalen som ingen andre i verden kunne vise til i tester. Anlegget besto norsk sjøprøve. Limpet var den eneste konkurrenten, men selv de var langt fra HSPS sin teknologi.

Han ønsket å bygge en enkel teknologi som alle kunne bygge – ikke bare for å skape energi til befolkningen, men også for å skape arbeidsplasser og selvforsyning til folket i Norge og globalt.

Kapittel 8 – Tilliten

Jeg var sammen med Bjørn, faren min, den siste julen før han reiste til Brasil. Politikere hadde engasjert seg i det Bjørn holdt på med. Enova kjente også til prosjektet.

Etter at han døde, ba jeg Geir – som var min fars assistent i HSPS – om å levere alt han hadde av dokumenter om HSPS til meg. Jeg stolte på ham. Hele familien hadde stor tillit til ham. Han sa at han ikke hadde noen dokumenter.

Jeg trodde på ham.

I ettertid har jeg ofte tenkt på denne tilliten. Mens vi var opptatt med å få vår far hjem fra Brasil og ordne med begravelsen, gikk Geir og ranet boet og søkte kommunen om penger for videre drift i HSPS. Senere, i 2007, søkte han patent. Vi i familien ble ikke informert om noen ting.

Sogn og Fjordane fylkeskommune – saksdokument om HSPS-søknaden.

Kapittel 9 – Spørsmålene som begynte å komme

Oslo tingrett har siden dokumentert at noen uker etter Bjørns død søkte Solheim Sogn og Fjordane fylkeskommune om 500 000 kroner til videre arbeid med HSPS-prosjektet. I prosjektbeskrivelsen ble eierskapet oppgitt til å være fordelt med halvparten på Solheim og halvparten på Bjørns arvinger.

Jeg begynte å stille spørsmål. Hvor var avtalen som viste at Geir eide 50 prosent av HSPS? Når var en slik avtale inngått? Og hvorfor hadde ingen fortalt oss som arvinger hva vi ble satt opp som samtykkende til?

Da Solheim i 2007 leverte avsluttende statusrapport, ble prosjektet omtalt som Havkraft-prosjektet, og Solheim ble oppgitt som eier av teknologien. For meg handlet dette ikke bare om penger. Det handlet om eierskap, dokumentasjon, åpenhet og respekt for Bjørns livsverk.

Kapittel 10 – Det tok tid før jeg forsto

Jeg kontaktet advokat og begynte å få innsyn i dokumentene. I prosjektomtalen fra 2003 sto det at «HSPS og Bjørn Hafstad har utviklet en mer avansert modell». Geir ble omtalt som prosjektassistent. Retten kom siden til at det var Bjørn som sto for utviklingen av HSPS.

Bjørn hadde utviklet teknologien, samlet dokumentasjonen, bygget og testet prototypen og investert minst 15 millioner kroner. Kun 14 dager etter Bjørns død ble HSPS-dokumentasjon brukt i søknaden til fylkeskommunen.

For meg var dette en grov saksbehandlingsfeil fra kommunens side. De visste at Bjørn var gått bort. De visste hvem arvingene var. Likevel ble søknaden behandlet uten at vi ble varslet – noe vi hadde lovfestet rett til som eiere og arvinger. Det tok fra meg muligheten til å forsvare min fars selskap og hans livsverk.

I 2007 tok Geir Arne Solheim patent, og startet deretter Havkraft AS. I rettssaken ble den sakkyndige Christian Abel hørt – Norges største patentekspert. Retten la avgjørende vekt på hans forklaring og konkluderte med at det omstridte patentet var identisk med HSPS.

Patentet ble imidlertid ikke overført til arvingene, fordi retten vurderte HSPS som ikke-patenterbar – Bjørn hadde vist frem teknologien offentlig, og den kunne dermed ikke lenger patenteres.

For meg ble én ting stående: Veien til Havkraft begynte ikke med Havkraft. Den historien het HSPS – Hafstad Sea Power System, med oppfinneren Bjørn Hafstad.